HERMANN GÖRING
Naturligvis ønsker vanlige folk aldri en krig, hverken i Russland eller i England eller i Amerika, eller for den saks skyld i Tyskland.
Som vi forstår.
Men, tross alt, er det faktisk lederne i landene som fastslår politikken, og det er alltid en enkel sak å dra folk sammen, uansett om det er i et demokrati eller i et fascistisk diktatur eller med et parlament eller i et kommunistisk diktatur....om folket har en stemme eller ikke har en stemme, folk kan likevel alltid bli brakt til å slutte opp om lederne sine.
Det er enkelt.
Alt du trenger å gjøre er å fortelle folket at de blir angrepet, og deretter fordømme pasifistene for manglende patriotisme, og for å utsette fedrelandet for fare.
Det fungerer på samme måte i alle land.
(Hermann Göring - Kjent tysk politiker)
Mer historie )))
ZIMBABWE: AFRIKAS SVARTE HJERTE HAR FÅTT INFARKT
I 1980 framsto Robert Mugabe som Afrikas store frigjøringshelt.
Han gikk inn for en forsoningspolitikk med de gamle rhodeserne.
Mugabes retorikk er bygget opp rundt denne frigjøringskampen, og det er også den kampen som skaper grunnlaget for at det er så vanskelig for resten av Afrika å kritisere ham.
Mugabe-regimet hevder at det fortsetter den kampen som førte til det hvite mindretallsregimets og kolonialismens fall i 1980.
Mugabe sier at dagens katastrofe og vanstyre i Zimbabwe dreier seg om å fullføre frigjøringsverket og tilbakeføre jorda til afrikanerne.
Dette gjør også at når Mugabe kritiseres av den tidligere kolonimakten Storbritannia, ja, så bekrefter dette bare retorikken hans; og gjør det så enda vanskeligere for de afrikanske lederne å gå imot den zimbabwiske regjeringen.
Brown og Blair har vært Mugabes nyttige idioter.
Storbritannia og Zimbabwe representerer begge kolonialismens forvridde speilbilde.
Og Storbritannia burde i denne konflikten ligget svært lavt, istedenfor å minne verden og Afrika om sin koloniale forhistorie.
Zimbabwe var håpet, og mange mennesker i hele verden lukket øynene for den rèelle undertrykkelsen av den politiske opposisjonen i landet.
Den kritikken som Mugabe den gangen (og seinere) rettet mot kolonialismen og imperialismen har funnet en grobunn i store deler av dagens Afrika.
Det er altså nødvendig å understreke at Robert Mugabe ennå har en sterk støtte blant brede lag i Zimbabwe og i resten av Afrika.
Han er en diktator som regjerer med en betydelig folkelig oppslutning.
Zimbabwe for dummies her )))
Der var kortversjonen av historien på plass.
Og hva skal Norge gjøre nå?
Saken er den at Kina og Russland har blokkert alle sanksjoner i FN.
Jeg vil derfor si at Norges ansvar for situasjonen i Zimbabwe nå er opphørt med å eksistere.
Det er på tide for norske politikere å si at Zimbabwe-katastrofen er Kina og Russlands tunge ansvar, siden disse to stormaktene faktisk har blokkert alle de fredelige mulighetene som det såkalte "verdenssamfunnet" (i den grad ett slikt ord har meningsinnhold) har til disposisjon; og vanstyret i Zimbabwe er selvsagt aller mest ansvaret til Robert Mugabe sjøl og hans lakeier.
Dette er ikke norsk ansvarsfraskrivelse.
Dette er norsk ansvarsplassering.
Kina og Russland og Mugabe-regimet har ansvaret for alt ille som nå skjer i Zimbabwe.
Norge må slutte med det å bære all verdens skyld på sine skuldre.
Norge har ikke engang hatt noen kolonier i Afrika; og det offentlige norske flagellanteri vi nå erfarer skaper bare en helt velfortjent folkelig motvilje i mot både sosialpolitikken og selve FN.
Robert Mugabes diktatorkonti i sveitsiske banker burde forøvrig aldri mer etterfylles med norske midler.
Men alt jeg her skriver er nok for mye å håpe på.
(Sukk)
Dette innlegget er en reposting i fra VGB i Juli, og jeg kan fortsatt ikke se at noe grunnleggende er endret i problemstillingen.
Bli gjerne provosert om det behager deg, og kall meg gjerne for et troll for å beskrive disse fakta i virkelighetens verden; men fakta er alltid fakta uansett.
Fakta kan ikke diskuteres.
Fakta bare er.
Storbritannia hadde selvsagt rett i sin saftige kritikk av Robert Mugabe, og de hadde rett til å uttale seg også; men slik jeg ser det hadde det definitivt vært mye lurere av britene å holde lav profil i Afrika, nettopp fordi deres verbale "angrep" som påvist alltid gir enda mer lokal popularitet til denne "helten" Mugabe.
(Ett noe liknende syn har jeg forøvrig på Iran)
Lev og la leve.
Dersom noen spør Norge som nasjon om hva vi synes om situasjonen i Zimbabwe så burde vi ikke smiske for noen, men mye heller si vår ærlige mening i alle de internasjonale fôra som Norge er medlem i.
Men saken er vel helst den at ingen spør om, eller bryr seg om, gamlemor Norges meninger.
Kanskje vi nordmenn bare skulle lære oss å leve med dette?
Leve videre med vår relative ubetydelighet?
Norge er verdens gavmilde bestemor; men noen egentlig autoritet har vi ikke.
Afrika er grovt reknet et stort "svart område" på verdenskartet mitt.
Andre får ha "sitt eget" mentale verdenskart.
Jeg beholder mitt kart uansett.
Svart område betyr barbari.
Usiviliserte land om du vil.
Steder man bør holde seg unna.
Kaos og voldelig anarki.
Diktatur.
Burma er også svart.
(Nei jeg tenker ikke på hudfargen i min allegori)
Jeg tror Sør-Afrika om 10-15 år er ubeboelig for kvite på grunn av rasehat, og da er forfalt økonomisk ned til Zimbabwes nivå.
Den almenne rasismen i hele Afrika mot kvite blir fortrengt i de vestlige media; men fordi om avisene ikke skriver om et fakta, så opphører aldri et fakta med å eksistere.
Norge kunne tatt i mot den flyktende kvite middelklassen i fra Afrika, og videre gjordt landet god nytte av disse utdannede folka i vår overopphetede økonomi.
Men de kvite flyktningene ender heller opp i Australia og New Zeeland.
Vi i Norge støvsuger jo heller verdens ørkenområder for analfabetiske nomader og beduiner.
Jeg tror ikke vi kan forstå dagens Afrika uten å først ha lest historien om Zimbabwe.
Og Norge må faktisk bare se til å lære seg å vite når løpet er kjørt; å vite når et ansvar er opphørt med å eksistere.
Vår offentlige nasjonale sjølpisking er en ren vitamininnsprøyting for det ytre høire.
Vi må slutte med det der; og sånn er det faktisk bare med den saken.
Jeg har talt.
BURY MY HEART AT WOUNDED KNEE
Jeg har sett denne filmen flere ganger, og den blir bare bedre og bedre for hver gang.
Både kvitemann og indianer framstilles som hele mennesker gjordt av kjøtt og blod.
Tosken og vismannen finnes jamt fordelt på begge sider av reservatet.
Alt indianeren sier er ikke like klokt, og alt kvitemann sier er heller ikke dumt.
Sammen med "Danser med ulver" er denne perla kanskje den eneste realistiske indianerfilmen?
Sitting Bull er etter min oppfatning den som kommer best ut av historien, all sin stahet og stolthet til tross.
Jeg er fascinert av hvordan indianerne aldri plaprer i munnen på hverandre slik vi kvite gjør.
Indianerne venter på tur, og lytter til hverandre.
De tenker seg alltid om før de svarer.
Til slutt sier de "Jeg har talt" for å markere at de har snakket ferdig.
Da er ordet fritt for nestemann.
En indianer tar videre bare ordet dersom han har noe nytt å melde.
Jeg har talt.
ISLAND 930 - 1262
Dette er ett historisk fakta som ikke kan benektes, og fristaten fungerte faktisk utmerket i nesten 300 år.
Opprinnelig bestod befolkningen på Island av politiske flyktninger fra Norge.
Fristaten Island var ett velordnet samfunn, med ett fungerende rettsystem.
Rettssikkerheten til folket ble ivaretatt uten noen sentral statsmakt.
Av alle de steder på jorden der man som vanlig allmue kunne oppholde seg i middelalderen, var Island det tryggeste og mest rettferdige samfunnet å bo i.
Men så i 1262 valgte islendingene selv å oppløse fristaten.
Islendinger flest valgte å sverge sin troskap til den norske kongen.
Straks etter ble Magnus Lagabøtes landslov innført i Norge, en lov som slo fast noen siviliserte rettsprinsipper.
Hva var grunnen til at islendingene valgte slik de gjorde i 1262?
Man kan argumentere for at fristatens sammenbrudd kom på grunn av at nettverkshoringen kom helt ut av kontroll.
Vi ser at storfolkene og deres lakeier på Island begynte med å bende og vri på lov og rett, og under sin ugjerning til slutt ikke lenger møtte effektiv motstand, før all denne kvasi-legale tyningen til overklassen av vanlige folk ga seg utslag i kaos og folkelig oppstand mot undertrykkelsen.
Kaoset og urettferdigheten gjorde at folket i fristaten så seg mer tjente med norsk styre, enn de så seg tjente med å bli utnyttet av sine egne lokale nettverkskamerater.
Likhetene mellom historien om islendingenes tapte fristat, og nettverkshoringen til nettverkskameratene i Norge anno 2008 er temmelig åpenbare.
Vi ser også her i Norge i dag ett forfall i lov og orden, og vi ser videre mye temmelig kunstige og medieskapte konflikter.
Alt dette skjer i Norge mens en liten nettverksklikk bedriver en kvasi-legal berikelse av seg selv og sine for folkets regning.
Jeg tror at det økte konfliktnivået på Island, som befolkningen i fristaten fant så utålelig at de frivillig oppga sin selvstendighet til Norge for å få orden og ro i landet, var ett av flere symptomer på noen bakenforliggende årsaker til problemene (for eksempel nettverkshoring) og ikke selve årsaken til sammenbruddet på Island alene.
Ting henger sammen. En dag håper jeg at også "borgerlige" folk skal skjønne det.
Da kan kanskje endelig skikkelige og ærlige folk få gå sammen om en opprensing i alt svineriet vi ser i verden.
Hatet mellom tilhengerne av økonomisk liberalisme og tilhengerne av blandingsøkonomi, er ett kunstig skapt hat.
Dette er ett kvasi-hat som kun overklassen og politiske broilere og nettverkshorer tjener på.
Verden er ett ille sted, men det går ann å gjøre den litt bedre, ved samarbeid.
Hatet mellom innvandrere og innfødte nordmenn er også ett kunstig og medieskapt kvasi-hat.
Slik ser jeg på tingene, og om enn så lenge så får jeg lov til det.
Tankepolitiet kommer nok snart.
Jeg har talt.
HABAKUK
"Historien blir skapt av skyldige menn viss egen makt er deres avgud."
Klok mann...den gamle Habakuk...klok mann...
VI KNULLET FAKTISK PÅ 1980-TALLET
BILLY BRAGG
1807
OLDTIME RELIGION
PURE EVIL
MORE OF THE GOOD STUFF!
HARRIET BEECHER STOWE
Under slavetiden i USA var folk generelt sterkt bibeltro, og slaveri var akseptert uten spesielle motforestillinger.
Slavedriverne sitèrte jamt og titt bibelen, for å oppfordre til ro og lydighet blandt slavene.
Harriet Beecher Stowe brukte ikke tid og krefter på å fortelle slaveritilhengere at Vår Herre ikke finnes.
Hun gikk heller inn på slaveritilhengernes hjemmebane, der disse var ,og argumenterte sterkt imot slaveriet ut ifra kristen logikk og tankegang.
Beecher Stowe fortalte en allegori, en lignelse, om en familie med hvite som ble tatt til fange av indianerne.
Så stilte hun noen ubehagelige spørsmål, som gjorde tilhørerne hennes svar skyldige...de ble satt ut ,og ble helt tause.
Ville det være imot Herrens lover at de bortførte ikke forsøkte å rømme fra fienden?
Ville det være umoralsk av fangene å stjele fra indianerne, under ett eventuelt fluktforsøk?
Burde fangene akseptere bortføringen og fangenskapet som Guds egen vilje?
Harriet Beecher Stowe nådde frem med sine tanker, fordi hun snakket til mennesker der de var, og ikke der hun selv syntes at samtalepartnerne burde være.
Langt senere i historien utformet Søren Kierkegaard denne enkle visdommen videre, i langtrukne bøker på universitetsnivå som er vanskelige (men ikke umulige) å forstå.
Straks det enkle ble formulert litt innviklet, fikk også endel mennesker innen lederskapet øynene opp for visdommen til Beecher Stowe.
Sånn va` det...
1898: IMPERIENES VERDEN
I år 1898 var Victoriatiden snart slutt, og imperialismen stod på sin høyeste topp.
Imperiemaktene dominerte da politikken fullstendig, over hele jordkloden.
En kort definisjon på hva imperialismen innebærer finner du her.
Selvstendige stater eksisterte fortsatt, men verden var i hovedsak erobret av 12 imperier.
Spania
Storbritannia
Portugal
Belgia
Nederland
Frankrike
Russland
Japan
Tyskland
Italia
Tyrkia
Østerrike
Snart skulle mye forandres, men i 1898 virket den gamle verden uovervinnelig og støpt i stål.
USA var på dette tidspunktet sterke, men kunne ikke utfordre imperiemaktenes verdensordning.
Frankrike, Storbritannia, Russland og Tyskland var alle mektigere enn USA.