STAVANGER-RESERVATET

Så vidt meg bekjent er det bare tre kristne igjen i dette landet.
Og foruten meg sjøl; så er det jo Bjørn Eidsvåg og en eller annen som leder Magazinet.

Siden jeg er den yngste av oss tre, så må det etter en grei sannsynlighetsberekning bli meg som blir den siste dinosauren; brølande så einsam på kjyrkebakken.
Min trøst får bli at jeg da i det minste skal til himmelen, mens de andre skal et annet sted.
(Hvor nå enn apekattenes slektninger skal hen; jeg vet det ei)

I sin grenseløse naivitet så har mange nordmenn applaudert denne utviklingen.
De trodde at nå ble de endelig kvitt både moralisme og fordømmelser.
The full monty; så feil kan man ta.

Sannheten var vel helst at makt og myndighet fant de kristne medborgerne å være brysomme.
Den kristne barmhjertighetstenkingen, for eksempel, var ikke slikt som den norske staten ville ha.
Man takket også gjerne Gud for maten; når man helst skulle takket Arbeiderpartiet og staten.

En helt ny debatt omkring tematikken moralisme og skam i Norge er nå påkrevd.
Og Gringo-bloggen tar denne utfordringen.

Jeg har talt )))