ZIMBABWE: AFRIKAS SVARTE HJERTE HAR FÅTT INFARKT

I 1980 framsto Robert Mugabe som Afrikas store frigjøringshelt.

 

Han gikk inn for en forsoningspolitikk med de gamle rhodeserne.

 

Mugabes retorikk er bygget opp rundt denne frigjøringskampen, og det er også den kampen som skaper grunnlaget for at det er så vanskelig for resten av Afrika å kritisere ham.

 

Mugabe-regimet hevder at det fortsetter den kampen som førte til det hvite mindretallsregimets og kolonialismens fall i 1980.

 

Mugabe sier at dagens katastrofe og vanstyre i Zimbabwe dreier seg om å fullføre frigjøringsverket og tilbakeføre jorda til afrikanerne.

 

Dette gjør også at når Mugabe kritiseres av den tidligere kolonimakten Storbritannia, ja, så bekrefter dette bare retorikken hans; og gjør det så enda vanskeligere for de afrikanske lederne å gå imot den zimbabwiske regjeringen.

 

Brown og Blair har vært Mugabes nyttige idioter.

 

Storbritannia og Zimbabwe representerer begge kolonialismens forvridde speilbilde.

 

Og Storbritannia burde i denne konflikten ligget svært lavt, istedenfor å minne verden og Afrika om sin koloniale forhistorie.

 

Zimbabwe var håpet, og mange mennesker i hele verden lukket øynene for den rèelle undertrykkelsen av den politiske opposisjonen i landet.

 

Den kritikken som Mugabe den gangen (og seinere) rettet mot kolonialismen og imperialismen har funnet en grobunn i store deler av dagens Afrika.

 

Det er altså nødvendig å understreke at Robert Mugabe ennå har en sterk støtte blant brede lag i Zimbabwe og i resten av Afrika.

 

Han er en diktator som regjerer med en betydelig folkelig oppslutning.

 

Zimbabwe for dummies her )))

 



 

 

Der var kortversjonen av historien på plass.

 

Og hva skal Norge gjøre nå?

 

 

 

 

 

 

Saken er den at Kina og Russland har blokkert alle sanksjoner i FN.

 

Jeg vil derfor si at Norges ansvar for situasjonen i Zimbabwe nå er opphørt med å eksistere.

 

Det er på tide for norske politikere å si at Zimbabwe-katastrofen er Kina og Russlands tunge ansvar, siden disse to stormaktene faktisk har blokkert alle de fredelige mulighetene som det såkalte "verdenssamfunnet" (i den grad ett slikt ord har meningsinnhold) har til disposisjon; og vanstyret i Zimbabwe er selvsagt aller mest ansvaret til Robert Mugabe sjøl og hans lakeier.


Dette er ikke norsk ansvarsfraskrivelse.


Dette er norsk ansvarsplassering.

 

Kina og Russland og Mugabe-regimet har ansvaret for alt ille som nå skjer i Zimbabwe.

 

Norge må slutte med det å bære all verdens skyld på sine skuldre.

 

Norge har ikke engang hatt noen kolonier i Afrika; og det offentlige norske flagellanteri vi nå erfarer skaper bare en helt velfortjent folkelig motvilje i mot både sosialpolitikken og selve FN.

 

Robert Mugabes diktatorkonti i sveitsiske banker burde forøvrig aldri mer etterfylles med norske midler.

 

Men alt jeg her skriver er nok for mye å håpe på.

 

(Sukk)


Dette innlegget er en reposting i fra VGB i Juli, og jeg kan fortsatt ikke se at noe grunnleggende er endret i problemstillingen.

 

Bli gjerne provosert om det behager deg, og kall meg gjerne for et troll for å beskrive disse fakta i virkelighetens verden; men fakta er alltid fakta uansett.

 

Fakta kan ikke diskuteres.

 

Fakta bare er.

 




Storbritannia hadde selvsagt rett i sin saftige kritikk av Robert Mugabe, og de hadde  rett til å uttale seg også; men slik jeg ser det hadde det definitivt vært mye  lurere av britene å holde lav profil i Afrika, nettopp fordi deres verbale "angrep" som påvist alltid gir enda mer lokal popularitet til denne "helten" Mugabe.

(Ett noe liknende syn har jeg forøvrig på Iran)

Lev og la leve.

Dersom noen spør Norge som nasjon om hva vi synes om situasjonen i Zimbabwe så burde vi ikke smiske for noen, men mye heller si vår ærlige mening i alle de internasjonale fôra som Norge er medlem i.
Men saken er vel helst den at ingen spør om, eller bryr seg om, gamlemor Norges meninger.
Kanskje vi nordmenn bare skulle lære oss å leve med dette?
Leve videre med vår relative ubetydelighet?

Norge er verdens gavmilde bestemor; men noen egentlig autoritet har vi ikke.

Afrika er grovt reknet et stort  "svart område" på verdenskartet mitt.
Andre får ha "sitt eget" mentale verdenskart.
Jeg beholder mitt kart uansett.

Svart område betyr barbari.
Usiviliserte land om du vil.

Steder man bør holde seg unna.
Kaos og voldelig anarki.
Diktatur.

Burma er også svart.
(Nei jeg tenker ikke på hudfargen i min allegori)

Jeg tror Sør-Afrika om 10-15 år er ubeboelig for kvite på grunn av rasehat, og da er forfalt økonomisk ned til Zimbabwes nivå.
Den almenne rasismen i hele Afrika mot kvite blir fortrengt i de vestlige media; men fordi om avisene ikke skriver om et fakta, så opphører aldri et fakta med å eksistere.

Norge kunne tatt i mot den flyktende kvite middelklassen i fra Afrika, og videre gjordt landet god nytte av disse utdannede folka i vår overopphetede økonomi.
Men de kvite flyktningene ender heller opp i Australia og New Zeeland.
Vi i Norge støvsuger jo heller verdens ørkenområder for analfabetiske nomader og beduiner.

Jeg tror ikke vi kan forstå dagens Afrika uten å først ha lest historien om Zimbabwe.

Og Norge må faktisk bare se til å lære seg å vite når løpet er kjørt; å vite når et ansvar er opphørt med å eksistere.

Vår offentlige nasjonale sjølpisking er en ren vitamininnsprøyting for det ytre høire.

Vi må slutte med det der; og sånn er det faktisk bare med den saken.

Jeg har talt.

 


Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6433076