STAVANGER-RESERVATET

Mens mange mennesker i Norge velger å henfalle til moralismens håpløse blindgate, så innser de fleste progressive samfunnsdebattanter at borgerlønn er veien å gå til framtidens velferdsstat.

Selve navnet "borgerlønn" plager ikke meg personlig (om nå noen trodde at that was the case) men vi må aldri undervurdere banal-logikkens makt i Norge.
En samlet venstreside vil jo utvilsomt avvise alt som har "borger" i ordet, fordi dette minner dem om "borgerskapet" som man er programforpliktet til å mislike intenst.
Og de såkalte "borgerlige" norske parti vil, temmelig forutsigbart, avvise borgerlønn fordi at de finner hele ordningen som en trussel mot muligheten til å få folk til å jobbe for luselønn i deres egne private firma.

Husk bare på at mesteparten av landets politiske og økonomiske lederskap er temmelig infantile mennesker; og at dette er ett fakta i realitetenes verden, til tross for at det nevnte "lederskap" (eller adelskap) er svært så dyktige til å kamuflere infantiliteten sin i veslevoksent snerperi.
 
Konsekvensene av å feile i velferdspolitikken kan bli ille for landet vårt.
Vi forlanger rett og slett effektivitet og lederskap, ikke bare mer skvaldring.

Første skritt på veien mot det mål å få innføre borgerlønn i Norge blir altså av banal-logiske grunner det å finne ett nytt navn på ordningen; ett navn som ikke gir venstresiden dårlige vibber.

Husk at vi lever i banale tider med infantilt lederskap.
Det er hardt å være en voksen mann.
E`de løye me drikke?